Trolldalen viadukt - Trolldalsbrua

Trolldalsbrua er en pendelpilar-viadukt bygget i stål. Den har 10 spenn som hver er 17,5 meter- noe som vil si at brua er om lag 175 meter lang. Den er i dag den 31. lengste jernbanebrua i Norge.

For å få bygget brua, ble materialer og stål først fraktet til Mosjøen med båt, og deretter ble det lagt jernbane sørover. Det ble brukt hester som dro de tunge stålplatene ned fra vognene ved hjelp av ruller og skråplan. Ved å bygge jernbane både sørfra og nordfra, fikk de montert viadukten sommeren 1938.

Våren 1945 var en gruppe fra Kompani Linge, kalt Coton, stasjonert i Atostugan i Sverige. De hadde viktige oppdrag foran seg. Ett av dem var å sprenge viadukten i Trolldalen. Denne gruppen bestod av 14 karer med ulik utdannelse og bakgrunn. Felles for dem alle var at de var fysisk og psykisk sterke nok til å gjennomføre krevende og farlige oppdrag, samt en vilje til å kjempe for et fritt Norge. Sjefen for gruppa het Arne Hægstad og var fra Drammen. Av lokale folk i gruppen var blant annet Johan Simskar fra Grane, Sverre Pedersen fra Mosjøen, Ole Moen fra Drevvatn og Odd Dyrnes fra Brønnøysund.

Tanken bak å sprenge brua var å forsinke tyskernes tilbaketrekning gjennom Norge. Den tyske finlandsarmeen var blitt tvunget ut av Finland da Finland sluttet fred med Sovjetunionen, og skulle nå fraktes gjennom Norge og ned i Europa for å hjelpe til der den tyske overkommandoen trengte forsterkninger. De fraktet med seg tusenvis av russiske krigsfanger, samt kanoner, hester og lastebiler. Den 26. oktober 1944 kom det derfor ordre fra SHAEF, den allierte overkommando, til Special Force HQ, om at den tyske tilbaketrekkingen måtte forsinkes. Det ble da opprettet fem ulike grupper i Nord-Norge, som skulle bremse jernbanetransporten gjennom landsdelen ved å sprenge broer og jernbaneskinner. En av disse var altså Coton, som var den eneste som hadde mannskap fra kompani Linge.  Sprengstoffet som skulle brukes het Plastic Explosive, og kom fra England.

Etter intens skytetrening, skitrening og mange forberedelser var gruppa klare til å starte på ferden mot viadukten i Trolldalen. De hadde blant annet bygget en modell av brua, gjort klart sprengstoff som skulle passe spesielt inn i søylene på brua. Dette var mulig ved hjelp av tegninger av brua, som ble overlevert til dem på forhånd av en ingeniør fra Norge. Det tok også tid å få fraktet våpen og utstyr så langt nord i Sverige. Det var ikke aktuelt å ta dette inn sjøveien i Norge og utsette lokalbefolkningen for mer fare- fordi det for kort tid siden hadde vært totalt 40 henrettelser i områdene Vevelstad, Mosjøen og Majavatn. 

Gruppen skulle dele seg i tre lag. To av lagene skulle nedkjempe vaktstyrkene på brua, mens sprengningslaget plasserte sprengstoffet i søylene på brua.

Søndag den 18.mars 1944 klokka 05.30 gikk Coton-gruppen ut fra Atostugan med kursen mot Norge. Til sammen 13 mann dro avgårde med blytunge sekker. Telegrafisten Lorang Sandin skulle ikke være med, han skulle sitte i beredskap i basen. Nesten ett døgn senere var de fremme ved ei hytte der de kunne raste.  De hvilte til neste dag, og gikk deretter til Herringbotn.

Onsdag 21. mars var de fremme på Lisetra, der de byttet på å holde vakt og ventet på at været skulle være riktig for angrepet. De gikk gjennom planene om å nedkjempe vaktstyrken på brua, overraskelsesmomentet var viktig fordi vaktstyrken var flere mann enn dem selv.

Torsdag 23.mars slo snøværet om til regn, og fredag 23.mars oppdaget de at isen på Svenningdalselva hadde gått opp, og at de dermed ikke kunne komme seg over til brua.  Det ble diskutert alternative ruter uten at de fant noen god løsning. De hadde dessuten liten tid- påsken nærmet seg, og uskyldige mennesker kunne bli trukket inn i farlige forhold.

Til slutt måtte de returnere den lange veien over til Sverige igjen, uten å ha fått gjennomført oppdraget sitt, noe som var svært skuffende. Åtte dager etter at de dro fra basen i Atostugan, var de tilbake og kunne hvile ut.

Det hører med til historien at gruppen senere gjennomførte en vellykket sprengning av jernbanen ved Majavatn/Sefrivatn- før freden endelig kom.

I ettertid og fredstid kan man vel si at det gagnet Norge at viadukten fikk stå - men historien er verdt å huske, og kan gi oss tanker om alle som satte livene sine på spill for landet vårt.

Tekst: Ane Bogfjelldal

Jeg vil rette en stor takk til Karle Simskar for hjelp med denne artikkelen.
Mye av stoffet er hentet fra et småskrifthefte fra Vefsn historielag skrevet av Trygve Brunsell som selv var med i gruppen.
Heftet heter Coton, Kompani Linges gruppe - Et tilbakeblikk.