Motstandsmenn

Bare noen få politikere, tjenestemenn og høyt utdannet militærpersonell kjente til å bevæpnet utenlandske  tropper som utdannes i Sverige. Skulle det bli allment kjent kunne Sverige drages med i krigen mot tyskerne. Den svenske soldaten og spionen Albert Winka var under krigen plassert i Joesjø. Han var også befal over rypejegerne – en fjell utdannet gruppe innom den svenske arme´n.

Jeg fikk informasjon om at en gruppe nordmenn skulle til Atostugan. Informasjonen fikk jeg fra flere hold. Blant annet fra en toller som het Ward, forteller Albert Winka som i dag bor i Tärnaby. Informasjonen var topphemmelig. Noen få høyere befal fikk informasjon om hva som var på gang. Albert Winka var selv over å hilste på nordmannen. Det lå en sju-åtte mann i huset, mens resten var ute på patrulje. Trivelige gutter som bød på kaffe, minnes Albert Winka. Nordmennene hadde blitt tilkalt til Atostugan fra forskjellige plasser. Noen kom med tog og buss fra midt Sverige der det tidligere hadde vært hemmelige treningsleirer. Andre kom med fly direkte fra Norge. Johan Simskar fra Fiplingdal vest for Hattfjelldal tilhørte den senere kategorien. Han hadde siden 1942 hjulpet sine landsmenn å rømme over fjellet til Sverige.  Et oppdrag som innebar fare for både han selv og de nærmeste. En gang ble hans bror tatt av tyskerne og forhørt. Ett brutalt forhør som resulterte i at begge ble sluppet fri grunnet mangel på bevis.

Men ettersom avslutningen på krigen nærmet seg økte tyskernes interesse for norske motstandsmenn. Til slutt måtte Johan Simskar flykte over til Sverige. Grunnen til at han ble med i motstandsgruppen med kodenavn Coton ved Atostugan var på grunn av hans kunnskap om fjellterrenget i Norge. Første angrep var nemlig en jernbanebru nord for Trofors som ligger vest for Hattfjelldal.

Basen var en gammel sameskole som lå ca 600 meter over havet. I første etasjen var det et rom med en stor vedovn, ett stort bord og noen benker. Rundt ovnen på veggene hang det alltid klær og sokker til tørk. Dessuten brukte vi ovnen for å varme opp ‘Plastic’ (sprengstoff). Vi varmet opp sprengstoffet i flere dager for å kunne forme det. I første etasjen var det også et rom for telegrafisten Bromstad. I andre etasjen var det ett stort rom der 12 menn sov, skriver Trygve Brunsell i sin artikkel om aksjonsgruppen Coton. I begynnelsen var gruppen underlagt engelsk befal. Ordrer om attentat på norsk jord kom fra SOE i England – en gruppe innad i arme´n som syslet med hemmelige operasjoner. Samarbeide skjedde under slutten av krigen med den norske militære organisasjon – Milorg. Den 18. mars 1945 startet 13 menn den tunge skituren fra Atostugan mot Trofors i Norge der en jernbanebru skulle sprenges. Alt for å hindre at tyske tropper og materiell skulle kunne sendes fra Nord-Norge og sørover for å bistå i krigen på kontinentet.

Framme ved bruen måtte gruppen stoppe på grunn av mildvær. Isen på elven hadde gått opp og ingen kunne ta seg over. Gruppen reiste tilbake til Sverige å fikk nye ordrer om å sprenge jernbanen i traktene ved Fiplingdal der Johan Simskar var barnefødt. Lørdag 21 april ble 1600 meter av jernbaneskinnene sprengt i luften. En person i gruppen ble skadet og måtte fraktes i sikkerhet under den dramatiske flukten tilbake til Sverige. Gruppen ble værende i Atostugan fram til den tyske kapitulasjonen den 8. mai. En salutt med rester av dynamitten ble avfyrt. Det svenske militæret i Joesjø hørte smellet å trodde først at tyskerne hadde angrepet. Nordmennene kunne da gi beskjed på hva som har hendt.

Statsminister Per Albin Hansson og sosialminister Gustav Møller i Sverige var fult klar over at utenlandske tropper ble utdannet og kurset i Sverige for sabotasje. Dette foregikk i årene

1943 – 1945. Dette skriver Anders Johanson i sin bok – Den glemte Armeen, som kom ut i begynnelsen av september 2005. To ganger under 2. verdenskrigen ble det besluttet at Sveriges rolle skulle være et nøytralt land. Først ble tyske tropper og krigsmateriell fraktet på jernbanen gjennom hele Sverige. På slutten av krigen var Svenskene behjelpelig med å utdanne en gruppe utenlandske soldater.

I starten skjedde dette bak ryggen på den Svenske regjeringa og militæret, bare noen få personer viste om hva som foregikk. I Norrbotten ble en stor del av utdanningen og organiseringa hjulpet av den Svenske etterretningstjenesten. Men i stedet for sabotasje jobbet de mest med radiospaning og bevoktning av tyskerne. Albert Winka som bodde i Tärnaby var både soldat og spion for den Svenske etterretningstjenesten under krigen. Han var fullstendig klar over hva aksjonsgruppa Coton drev med. De hadde både dynamitt, våpen og radiosambandsutstyr på plass. Albert Winka fikk også informasjon om hva som var på gang via tolleren Tobias Ward som også bodde i Tärnaby. Det gikk ikke å fortelle til hvem som helst hva man vist, for tyskerne hadde også spioner spredd utover i Sverige.

Heller ikke alle høge befal kunne man stole på forteller Albert Winka. Han var selv over til Hattfjelldal for å spionere på tyskerne som holdt på med å bygge flyplass. På en av turene over fjellet støtte han på noen fra Cotongruppen. Jeg så Nordmennene nede i en dal og lyktes med å smyge meg innpå dem. De ble forundret over at jeg kunne gå på ski så stille og ubemerket. Albert Winka fikk også høre at det fantes ei lignende gruppe i Kåtaviken like ved grensen til Mo i Rana. Nordmennene som holdt til ved Atostugan hadde også stor hjelp av en jeger som hette Enokson, som bodde bare fem kilometer fra grensen på Svensk side, han tilbydde både overnatting og informasjon til motstandsfolka.  

Utdrag fra Västerbottens-kuriren.

Norsk Oversettelse: Kurt Bekkavik.