Nå er det gått i overkant av 14 dager siden vi tok farvel med Staale den 27.9.,en solfylt dag i Grane kirke.
Jeg hadde tanker om å si noen ord i kirka eventuelt i etterkant, men slik ble det ikke.

Jeg er glad for at jeg fikk denne muligheten til et siste farvel med en bekjent/venn (får jeg si) som særlig de siste ca 20 årene har vært et fast holdepunkt for meg gjennom noen få besøk, brev og telefoner.

Jeg husker ikke så mye fra helt unge dager (hva nå det kan skyldes), men Staale og Hedvig husker jeg faktisk helt tilbake til tidlig på 50-tallet. Da ”ser” jeg en kveld de begge hadde vært på Ivarrud og gikk hånd i hånd opp bakken til hovedvegen. Sikkert på retur til Nervoll. Jeg innbiller meg at dette måtte være like før de ble gift.

Ja, jeg ser også for meg at jeg var på Nervoll sammen med pappa, og da var i hvertfall en av dere til stede. Trolig var det Ann-Mari som måtte være ganske så nyfødt, og jeg fikk tilbud om å holde henne, noe jeg selvsagt (beskjeden som jeg var) ikke våget!

Så dukker ikke familien opp før jeg gikk på framhaldsskolen i Hattfjelldal (bodde på internat) etterjulsvinteren 1959/60. Der ble jeg, tror jeg, en ganske hyppig gjest opp til dere som bodde i en kvistleilighet. Jeg har nok inntrykk av at dere tok litt omsorg for meg.

Staale var jo min hovedlærer, også i sløyd. Noe av produktene har jeg samlet på, bl.a. en liten vuggestol som fortsatt befinner seg på hytta. Han lærte oss/meg tilsynelatende teknikker som jeg gjerne skulle behersket også i dag!

Ellers fikk jeg et eksamensbevis som knappest kunne vært bedre, og hvem sin fortjeneste skulle dette være annet enn lærerstaben med Staale i spissen.

Slik i ettertid har jeg også en sterk følelse av at Staale nok ga meg gode referanser med tanke på fremtidig skolegang. Dette gjennom mamma og pappa. Det forholdet har jeg aldri sett noen foranledning til å bringe på bane hverken i den ene eller annen sammenheng, men det synes nærliggende å tenke.

Vel, så har årene gått, og beklagelig og besynderlig nok har kontakten til dere alle vært ganske sparsom. Muligens er dette en erkjennelse som mange kommer til i godt voksen alder.

Jeg var nok hjemme hos dere da dere bodde i Hattfjelldal. Dette var etter en fest på samfunnshuset. Detaljer for øvrig er sparsomme.

 

Så går årene på hver vår kant, og jeg tror vel ikke det ble særlig korrespondanse før Hedvig var gått bort. Her vil jeg nok kunne finne referanser blant alle de julekort og skriftlige hilsninger jeg har samlet!

 

Jeg satte mer og mer pris på denne kontakten, og det virket som om vi begge hadde glede av det.

 

Nå har vennen sagt farvel, men minnene lever.

Jeg kan knappest uttrykke hvor mye hans tilbakemeldinger til meg betydde, og hvor stor pris jeg satte på vårt forhold som på sett og vis har eksistert fra barndom til godt voksen pensjonist.

 

Fred over Staale Tors minne!

 

Henning/Heming