Anton som var min bestefar, hadde også ei slik kolmile ca. 150 m. sør for kirka i Fiplingdal. Denne måten å brenne kol på var nok den mest vanlige, men under krigen ble det også brent kol i svære ovner og på dette bildet ser dere en slik ovn. Denne ovnen står i Lille Fiplingdalen ca. 1,5 km aust for gårdene i Bruholen; i Kolinga som området ble kalt. Her ble det under krigen brent kol i store mengder til bruk som drivstoff på bilene. I Kolinga var det 4 eller 5 slike ovner men nå er det bare denne igjen.
Til denne brenninga gjekk det med mye bjørk og mange mann hadde arbeid i Kolinga. Hogging og kjøring ble utført av folk fra Lille Fiplingdal å jeg mener at det var Oskar og Johan Olsen som var kjørere. Andre hadde arbeid med kapping av veden og brenninga av kola og dette arbeidet var min far Einar med på sammen med bestefar Anton og onkel Rolf.
Når brenninga var i gang måtte ovnene passes godt heile tida og det var viktig at trekkene på ovnene hadde riktig åpning så ikke alt brann opp. Etter at en ovn var ferdig måtte den stå i flere døgn lukket til kola var avkjølt og kunne fyllest i sekker, disse sekkene ble så kjørt med hest til Kløvforsen hvor det var et stort lagerhus. De som passet ovnene overnattet i ei koie like ved og jeg som da var i 5-6 års alderen har minner om at jeg var med min far og overnattet i koia.
Min mor Reidun sier at kolbrenninga var et ordentlig grisarbeid og at renholdet var vanskelig med B såpa som det eneste hjelpemiddel de da hadde men tross alt hadde nå mange arbeid med denne kolbrenninga, noe som ga litt inntekt i en vanskelig tid.
Tekst og foto: Trond Brennhaug