Her sør er det ufyselig vær når jeg skriver til dere, med snøvær og vind. Men det er jo bare småtterier mot det jeg opplevde der nord.
Dere har hatt snø i flere uker allerede, og jeg ser noen fantastiske bilder på Facebook, av et landskap jeg har lært å kjenne og bli veldig glad i på den korte tiden jeg fikk være der.
Og jeg ble glad i ikke bare landskapet, men folket. Å få være så tett på over flere år – og faktisk i to omganger, har gjort mye med meg. En del av hjertet mitt er igjen i Hattfjelldal, og jeg lever med dere gjennom årets skiftninger og lys, og i opplevelser og tradisjoner jeg har fått delta i.
Og jeg tenker på vennskap, at det ikke er begrenset av geografi eller tid. Med gode venner kan man ta opp tråden fra sist, noen ganger etter flere år. Sånn er det å være i et fellesskap.
Og så tenker jeg på jula som står foran. Jula dreier seg jo om fellesskap – både lokalt og internasjonalt. Vi feirer jul med kristne søsken over hele kloden. Vi får hjem slekt og venner til feiring. Noen har en tom stol, den kjennes ekstra tom i jula.
Men ikke minst dreier jula seg om at Gud trådte inn blant menneskene og lot seg bli en del av vårt fellesskap. Han delte våre kår, han var baby, som oss, han var småbarn, som oss, han var ungdom, som oss, og han var voksen som mange av oss. Han hadde skrubbsår på knærne og han hadde mellomrom mellom fortennene en periode. Jesus vet hva det vil si å være menneske, og derfor kan han være en god venn. En som vet hvordan du har det. For han gikk ut av tid og rom igjen – og er til stede med hver og en av oss. – Og se, jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende.
God jul!
Kjersti Marken
Sokneprest i Trøgstad og Båstad
Viken